Alunverket

Alunverket, egentlig Christian og Sophia Magdalenas Alunverk, var en av de første større industrier i Christiania. Alunbruddet var i Ekebergskrenten, mens Alunverket ble anlagt på Grønlia mot Alnaelva i 1737, under den vestvendte Ekebergskråninga. Blant investorene var Peder Mortensen Leuch (1692–1746) og Peter Collett (1694–1740). Alunverket produserte alun, som ble brukt i garverier og til farging av tekstiler. Råstoffet var alunskifer, som ble brutt i Ekebergskrenten mellom Ekebergveien og Oslo gate. Konows gate er dagens navn på veien som følger langsmed alunskrenten. På 1800-tallet het veifaret Gravergata – trolig etter arbeidet med utvinning av det verdifulle mineralet. Det er tydelige spor i terrenget etter aktivitetene. Alunverket måtte imidlertid stenge allerede etter få år på grunn av feil i arbeidsprosessen, men åpnet igjen i 1758 etter utbedringer og utvidelser. I 1776 ble virksomheten utvidet med et pottaskekokeri, og i 1806 ble Norges første verksskole opprettet for arbeidernes barn. Bedriften ble lagt ned i 1815, og eiendommene ble solgt på auksjon til et britisk selskap i 1831. Deretter ble de kjøpt av Jacob Peter Meyer i 1838. Hans sønn Lorentz Meyer anla et større hageanlegg og en herskapsbolig tegnet av Johan Henrik Nebelong på området i 1850-årene, kalt «Alunverket». Eiendommen ble ekspropriert i 1877 i forbindelse med anlegget av Smaalensbanen og Ljabrochausséen, og de øvre delene av eiendommen i Ekebergskråningen ble kjøpt av kommunen lagt ut til park og til Kongsveien i 1889.